Jubileumshelga med NVK

Det var vorstehre i alle fasonger og varianter da raseklubben feiret seg selv i pinsa. 75 år, og like gammel som sjefen sjøl, Bjørn Stang som var ett av helgas høydepunkt. Helt uventet dukket han opp som dommer i strihårringen på lørdagen (og hadde jeg visst, hadde jeg neppe meldt på), så det ble Kenneth som fikk trå til da jeg feiget ut. Denne gangen ble det rødt, men heller ikke noe mer. -Mer masse og bedre underlinje, sa han. Likefullt var det en strihår tispe som ble best in show, Austbakkens Mocca, Tirils vakre halvsøster. Som ikke det var nok, ble Mocca også beste AK-hund sammenlagt, da apportprøven var avlagt på søndag.

Vi hadde tatt med oss rypa som Vinna grov frem under en kraftledning under slipp på Skinnarbuprøven i vinter, i tillegg til en langreist stormåse fra Helgelandskysten og duer fra Anders Simenrud. Men nei, hun ville, og ville ikke. Nok en gang feiget jeg ut, og overlot hunden min til K, som ledet henne gjennom vannapporten; topp score på vannpasjon, men slipper i vannkanten og stikker opp i skauen til mor. Ny sjanse med samme restultat. Rett på rypa på søkapport, men vil ikke apportere. To forsøk, men "lykkes dessverre ikke i dag". Tiril berget dagen med å hale iland en 1 AK med et perfekt spor, glimrende vannapport og søk.

Det beste med helga? Trivelige naboer og for meg, nye bekjentskap i campingvognene rundt oss; Kari og Eik Forthun (evig takknemlig!) med fire åtte uker gamle korthårvalper tumlende i en garde, Geir og Siw og naboene, Lindis og Steinar fra Trøndelag, Ylva og hennes far, og mange flere, for ikke å glemme Sagas lille venninne Evita, fra Sogndal. -Bjørn Stangs tale, der han ga bort Lillemors smykke til Bente Hansen, og en vandrepremie til årets all round strihår. -Knerten, som ble matet med tåteflaske. Campinglivet er ikke å forakte.

Leverer varen!

I går knakk hun koden. Leverer nå dummy bekledd med rypevinger. Røykelaks gjorde susen. Slipper for tidlig, og nekter fremdeles å plukke opp fra bakken. Men leverer til meg! Vannapporten er en annen ting. Henter villig i vannet, men slipper fortsatt for å riste seg.

Søndag er det hundeutstilling i Kr. sand med kennelklubben. Trodde jeg skulle ha en jaktpremiering i bakhånd da jeg meldte på, men den gang ei. Egentlig er hun fortsatt for tynn for utstilling, men vi får ha en sporty innstilling å dra bortover uansett. Bra med ringtreningen. Er også påmeldt til NVKs jubileumsutstilling i Vestfold, og det skal bli spennende å se bredden i norsk avl, for ikke å glemme det å treffe mange gamle og nye raseentusiaser.

Apport

Vi trener apport. Ikke akkurat noen morsom øvelse. Heller ikke for nybegynnere. Synes det har vært lettere med de to forrige, enn min nåværende strihår, men kanskje var jeg mer konsekvent og sikkert brukte jeg mer tid på lydighetsdressur. Hun har det i seg! Vannpasjon, glede over å hente, og ikke minst, jaktlyst. I går prøvde vi med frosne ryper. Hun kan holde, finne, men vil ikke levere ennå. Tålmodighetsprøve denne øvelsen. To skritt av gangen. K har meldt oss på apportprøven på jubileumsutstillingen, så nå har vi to uker på oss til å vise at vi kan.

Og så har vi begynt på lydighetskurs for huglehunder hos Bernt Hansen. Sosialt og hyggelig, og trolig motiverende for arbeid med dressur i det daglige. Krangler med kjæresten om godbiter, som både Vinna og jeg er tilhenger av. Bernt serverer kaffe og kake, og kommer med godord til oss alle.

Campinglivets gleder!

Neseheia ble en fiasko. Blytungt føre der vi hadde skiene i hendene mer enn på føttene, fugl som var lette på vingen (eller var det uerfarne hunder?) til dels dårlig med fugl, sludd og snøstorm den ene dagen, og den dagen det var fint, røyk vi ut ganske fort. Men, kjæresten bestod dommereksamen (både teori og prasis) med glans, fikk rasket med seg en 2. AK på Austbakkens Tiril den ene dagen han stilte, og vi fikk testet ut campinglivets utvilsomme fordeler (men også noen unevnelige ulemper, som trangt på doen, tomt for vann, altfor varmt og tett om natta, osv). Vinna fikk mye slipptid og i alle fall en flott kritikk den ene av dagene, til tross for at undertegnede til slutt måtte kaste inn håndkleet, utslitt etter en evig kamp med tungt vær og manglende føre. Bonusen var kokka, som i tillegg til å jobbe på Coop, tok imot lam fra 250 vinterforede søyer, og laget herlig hjemmelaget mat til oss, dvs dommerkandidatene, deres sensorer samt en medbragt kjæreste. Så til syvende og sist ble det en ganske uforglemmelig helg.

Siden har vi prøvd å legge vinterprøvene bak oss, slaget er tapt for denne sesongen, men det er ennå tid til å vinne et nytt, bare vent til høsten! Før det skal vi på utstilling; først i Kristiansand om to uker, deretter på vorstehhundklubbens jubileumstreff i pinsa. Men akkurat nå er det konfirmasjon for to tenåringsdøtre det meste handler om. Så denne helga har uthuset og deler av gjerdet blitt hvitt, gangveien fra porten til inngangspartiet gruset og luket, stemorsblomstene er på plass i krukker og som om ikke det var nok, trær og busker fått en omgang med motorsag eller hekksaks.

Til slutt tok vi vogna med oss ut til Hove, der vi tenker å campere mesteparten av sommeren. Han var ikke så vanskelig å overtale likevel. Saga ble med på camping, og har utforsket lekeplass såvel som skogen. Vi la oss til svarttrostens triller, men ble liggende å høre på støyende dunkemusikk, som heldigvis ikke vedvarte. Pølsegrilling i fjæresteinene var et av høydepunktene. Og jeg, satt utenfor vogna i campingstol og prøvde skrive sang til mine to døtre. Utallige forsøk, som til slutt, på søndagsettermiddagen ga resultater slik at vi kom oss på søndagstur. De sanitære forholdene er ikke så verst på Hove. Men ingen campingplass kan slå utsikten mot havet, i alle fall når en vet at det ligger rett fremfor oss. Riktig morsomt ble det da folka i nabovogna (som måtte ha kommet mens vi sov), viste seg å være Ole fra seksjonsstyret for videregående. Som om ikke det var nok, var dama hans fra Bodø! Ikke akkurat naboen, men nesten... .

Alt klart for Neseheia og Knaben

Varm sol og vårvinna friska i dag, og vi er klare for vår første campingtur. Er veldig spent på vogna og det å leve i campingvogn, har bare en erfaring fra barndommen, da jeg fikk være med nabojenta, Monica Johansen og hennes familie fra Nord-Norge en uke. Vi campet i Åmli, og jeg husker best treningsdressene i akryl og alle måltider ute. Livsstilen passet godt med min drøm om å være indianer, så denne uka (må ha vært rundt seks) er et salig minne.

Vinna skal starte i morgen, lørdag og søndag. Kenneth skal gå settedommer/ta eksamen, så vi får bare gå sammen på søndagen, men da stiller alle tre. Får håpe det blir premie(r) på oss. Fuglehundprøver er en lidenskap. Du går hele dagen og ser på hundenes egenskaper i terrenget; evne til å finne fugl, reise fulen i samarbeid med fører, apport, søk osv. Bonus i tillegg til å være ute er mange hyggelige folk (og alltid noen nye) i en trivelig sosial ramme. Vet ikke om det blir like sosialt med campingvogn oppi dette, men det blir et eksperiment. Godt å kunne spise sin egen mat, tenker jeg.

Neseheia ligger ganske lavt, så det er vel et typisk blandingsterreng med muligheter for storfugl i tillegg til rype. Prøven er ikke så stor, og jeg har mange gode minner fra treningssamlinger med Gustav Larsen og vorstehhundklubben. Min forrige strihår, Storsteggens B Pepper Morell fikk sin 3 uk i dette terrenget på omtrent samme tid, men med Gustad som fører, i 2002. Senere var det jeg som fikk den tvilsomme gleden av å føre henne på alle prøvene. Denne helga skal jeg gå med Vinna fredag og lørdag, og trolig Kaisa på lørdag. Søndag stiller Kenneth sine to hunder, og så få vi se hvem som fører Vinna, men gjetter at det blir Kenneth, som er flere hakk foran meg i forhold til forståelsen av terreng og fugl. Mer? Fortsettelse på søndag.